Familien....ei gåve i seg sjølv
Eg ser deg så sjeldan....nesten aldri.
du er ikkje langt unna....men likevel....
går det ikkje alltid slik ein trur og håpar.....
men farmorhjartet mitt ynskjer så INDERLEG...
Håpet mitt er lyden av dine hoppende føtter,
små grener - der jeg selv er treets røtter.
Drømmer som fylles fra glimtet i ditt øye,
fantasien min lar seg gjerne tøye.
Sinnet mitt styrkes av de små og store krav,
terskelen for gleder holder seg lav.
Sjelen min fylles når din glade stemme runger,
den søte musikken fra en livsglade unge.
Livet får mening med andre dimensjoner,
og erstatter mange brustne illusjoner.
